Det er vår. Det er tid for blåveis og hestehov. Det er nå himmelguden skal fri til jordgudinnen og alle deres mulige og umulige barn skal springe ut på engene.
Men det er for kaldt. Hun vil ikke.
Det er en alvorlig situasjon.
For om dette bryllupet ikke finner sted, om hun fortsetter å gjemme seg under gammel snø og fjorårsløv, da blir det hverken blåveis eller hestehov. Og ikke raps eller bygg eller gjøk og sisik heller.
Og hvorfor skulle hun ville det? Vår stakkars mishandlede moder jord? Hvor mye kan vi kreve av henne? År etter år?
«Skirnes ferd» (som har premiere 25. april) er et versedrama, skrevet på det gamle norske versemålet «Ljodahått».
Kort innføring
Strofene i ljodahått består av to halvstrofer som igjen består av to kortlinjer og ei fullinje. Altså seks linjer til sammen.
Kortlinjene har to takter, fullinjene har to eller flere. Som i innledningen til Skirnesmål der Skade snakker til Skirne:
Reis deg, Skirne! Skynd deg sted sønnen vår å søke
Taktene blir markert med stavrim. Det vil si at de stavelsene der takten ligger skal begynne med samme lyd:
Larm og leven eller tvang og trusler.
Ikke alle taktene har rim. Rimet viser hovedtrykket i verset. I ljodahått er mønsteret slik:
Hovedtakten i den første kortlinja skal rime på hovedtakten i den andre:
og fritte ham om
hva som frode drengen
Og så skal fullinja rime på seg sjøl:
mon vrede volde.
Da er andre halvstrofe ferdig, og det hele kan begynne på nytt.
Trykk, trykk og dobbelt trykk
Denne verseformen fungerer dramatisk. På den ene sida er formen fleksibel. Ordvalg, ordstilling og setningslengde kan varieres. Samtidig er replikkene korte og fyndige og peker hele tida mot en konklusjon:
Inn bed ham stige
i salen til oss
--> og drikke den dyre mjød.
Bokstavene hjelper å sette hovedtrykket og gir dermed et hint om hva forfatteren vil ha vektlagt.
Tunestenen bruker også stavrim og doble halvlinjer
Diverse førkristne dynastier førte slektstreet sitt tilbake til Yngvefrøy: Harald Hårfagres forfedre, Ynglingeætten i Uppsala, Yngvionernes høvdinger og småkongene i Anglia.
Men så sniker det seg inn en slags innrømmelse av kvinners eksistens. Frøy har ikke produsert denne rekka av mannlige herskere på egen hånd. Der det finnes en urfar må det også være en urmor.
Og vil hun ikke så skal hun.
Guden henter sin brud fra Jotunheimen, fra anti-gudene, og demonsterer dermed sine evner som erobrer.
Fortellingen gjentas hver gang en ny hersker innsettes. Kongen, med sitt sverd, sitt eple, og sin dronning med en litt mindre krone stiger opp i forfedrenes høysete og blir guddommelig som dem.
Det doble opphavet forsterker kongemakten. Som gudenes ættling tar han vare på samfunnets orden, men siden han også stammer fra gudenes motstandere, kan han når som helst slippe kaoset løs i landet.
Fra kroningen av Karl III av Storbritannia. Med kone.
De bodde i Jotunheimen, var krigerske og mannevonde, men kunne måle seg med gudene i styrke og rikdom.
I det kristne verdensbildet står kampen mellom ondt og godt. I det norrøne verdensbildet er hovedmotsetningen annerledes. Guder og jotner er mer som to konkurrerende mafiafamilier. De er i slekt, men jotnene var her først. Fra opphavs tider har jotnene levd en tilværelse preget av retningsløs død og forplantning. Midt i dette urkaoset har gudene ryddet en teig av orden og forutsigbarhet.
En plass der mennesker kan bygge, så og planlegge en fremtid. Jotnene står i veien.
Hvis mytologien skal heve seg over teologien og bli fortelling så trengs det motkrefter. Noen som vil og noen som vil forhindre.
Jotnene er anti-guder, vrange og vanskelige, men helt nødvendige. Frøy vil. Gerd vil ikke.
De romerske historikerne Plinius og Tacitus som skrev om Germania i det første århundret e.kr, skildrer Yngve eller Ing som en stammegud hos Ingvaonerne, et av de plagsomme, barbariske folkeslagene på grensen til Gallia. Ingvaonerne skal ha levd langs Nordsjøkysten vest for Elbe.
Teateret på den eviggrønne grena arbeider for tida med å sette opp Skirnesmål. Denne teksten ble skrevet ned på Island på tolvhundretallet, men hadde eksistert lenge i muntlig form. Kvadet kan stamme fra sju-åttehundretallet og det mytiske innholdet kan være enda eldre.
I 1955 spilte Alf Prøysen inn sangen «Tordivelen og flua». Dette var Prøysens versjon av en middelalderballade som først ble nedskrevet av Landstad i 1854 og som finnes i mange utgaver. Handlingen i balladen følger i detalj plottet i det førkristne dramaet.
Men middelalderkvadet er en travesti. Fluer og utøy har overtatt for guder og jotner. Bryllupet står på en hestelort.
Selv om handlingen er den samme, trenger det ikke være en sammenhengende tradisjon mellom kvadet og folkevisa. Det kan hende at fortellingen er så universell at den har oppstått på nytt i ulike tider og miljøer, kanskje flere ganger.
Men siden middelalderversjonene er så parodiske i formen, er det fristende å tro at de parodierer noe bestemt. At det på et eller annet tidspunkt mellom vikingenes bryllupskvad og middelalderens skjemtevise finnes et verk med samme skjematiske handling. Kanskje en ridderballade?
I dag har vi lyst til å promotere Pianostredet figurteater. De har ikke vevside, men de er på Facebook. Når vi finner ut hvordan man bygger inn en facebook-video så kommer den hit!
.jpg)
