Men hun kjente ikke detaljene. Det kunne være Svinesund eller Øresund. Det var ting som skjedde 30 år før hennes tid og 90 år før min.
En båt sank. En sjømann kom ikke hjem. En familie var uten forsørger.
Det første forliset i kabareten vår er fra 1714: en hollandsk koff. Det er nesten det samme som en smack. I følge protokollen fra sjøforklaringen var hun fra Marlingen. Vi har ikke klart å finne Marlingen på kartet så akkurat hvor båten kom fra er et lite mysterium blant mange andre.
Vår nye oppsetting får et maritimt preg. Det blir mye bram, mers, dekk, dørk, flott, bris, fokk, kryss, skott, grogg og knop. Ikke alt er like forståelig for alle. Ikke for oss heller, men vi øver. Lillesand museum har vært elskverdige og lagd ei lita ordliste som det kan være kjekt å ha med seg.
Premiere er planlagt 3. juni.
Teateret på den grønne gren planlegger en ny forestilling. Egenskreven tekst denne gangen. Følg med!
Det er vår. Det er tid for blåveis og hestehov.
Det er nå himmelguden skal fri til jordgudinnen og alle deres mulige og umulige barn skal springe ut på engene.
Men det er for kaldt. Hun vil ikke.
Det er en alvorlig situasjon.
For om dette bryllupet ikke finner sted, om hun fortsetter å gjemme seg under gammel snø og fjorårsløv, da blir det hverken blåveis eller hestehov.
Og ikke raps eller bygg eller gjøk og sisik heller.
Og hvorfor skulle hun ville det? Vår stakkars mishandlede moder jord? Hvor mye kan vi kreve av henne? År etter år?
«Skirnes ferd» (som har premiere 25. april) er et versedrama, skrevet på det gamle norske versemålet «Ljodahått».
Strofene i ljodahått består av to halvstrofer som igjen består av to kortlinjer og ei fullinje. Altså seks linjer til sammen.
Kortlinjene har to takter, fullinjene har to eller flere. Som i innledningen til Skirnesmål der Skade snakker til Skirne:
Reis deg, Skirne!
Skynd deg sted
sønnen vår å søke
Taktene blir markert med stavrim. Det vil si at de stavelsene der takten ligger skal begynne med samme lyd:
Larm og leven eller tvang og trusler.
Ikke alle taktene har rim. Rimet viser hovedtrykket i verset. I ljodahått er mønsteret slik:
Hovedtakten i den første kortlinja skal rime på hovedtakten i den andre:
og fritte ham om hva som frode drengen
Og så skal fullinja rime på seg sjøl:
mon vrede volde.
Da er andre halvstrofe ferdig, og det hele kan begynne på nytt.
Trykk,
trykk
og dobbelt trykk
Denne verseformen fungerer dramatisk. På den ene sida er formen fleksibel. Ordvalg, ordstilling og setningslengde kan varieres. Samtidig er replikkene korte og fyndige og peker hele tida mot en konklusjon:
Inn bed ham stige i salen til oss --> og drikke den dyre mjød.
Bokstavene hjelper å sette hovedtrykket og gir dermed et hint om hva forfatteren vil ha vektlagt.
Diverse førkristne dynastier førte slektstreet sitt tilbake til Yngvefrøy: Harald Hårfagres forfedre, Ynglingeætten i Uppsala, Yngvionernes høvdinger og småkongene i Anglia.
Alt sammen i rene mannslinjer. Dette er patriarkatets legetimeringsmekanisme:
Jeg er konge, for jeg stammer fra gudene.
Men så sniker det seg inn en slags innrømmelse av kvinners eksistens. Frøy har ikke produsert denne rekka av mannlige herskere på egen hånd. Der det finnes en urfar må det også være en urmor.
Og vil hun ikke så skal hun.
Guden henter sin brud fra Jotunheimen, fra anti-gudene, og demonsterer dermed sine evner som erobrer.
Fortellingen gjentas hver gang en ny hersker innsettes. Kongen, med sitt sverd, sitt eple, og sin dronning med en litt mindre krone stiger opp i forfedrenes høysete og blir guddommelig som dem.
Det doble opphavet forsterker kongemakten. Som gudenes ættling tar han vare på samfunnets orden, men siden han også stammer fra gudenes motstandere, kan han når som helst slippe kaoset løs i landet.
.jpg)
Skirnesmål handler om vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd.
Hva er en jotun?
De bodde i Jotunheimen, var krigerske og mannevonde, men kunne måle seg med gudene i styrke og rikdom.
I det kristne verdensbildet står kampen mellom ondt og godt. I det norrøne verdensbildet er hovedmotsetningen annerledes. Guder og jotner er mer som to konkurrerende mafiafamilier. De er i slekt, men jotnene var her først. Fra opphavs tider har jotnene levd en tilværelse preget av retningsløs død og forplantning. Midt i dette urkaoset har gudene ryddet en teig av orden og forutsigbarhet.
En plass der mennesker kan bygge, så og planlegge en fremtid. Jotnene står i veien.
Hvis mytologien skal heve seg over teologien og bli fortelling så trengs det motkrefter. Noen som vil og noen som vil forhindre.
Jotnene er anti-guder, vrange og vanskelige, men helt nødvendige. Frøy vil. Gerd vil ikke.
De romerske historikerne Plinius og Tacitus som skrev om Germania i det første århundret e.kr, skildrer Yngve eller Ing som en stammegud hos Ingvaonerne, et av de plagsomme, barbariske folkeslagene på grensen til Gallia. Ingvaonerne skal ha levd langs Nordsjøkysten vest for Elbe.
Åtte hundre år senere dukker han opp i et gammelt engelsk runekvad, der det heter:
«Ing var først blant øst-Daner, til han siden dro hjem over sjøen.»
Enda senere bruker Saxo Gramaticus og Snorre Sturlason Yngve som et annet navn på guden Frøy. Og nå dyrkes han av sveaene i Uppsala. I Ynglingesagaen ramser Snorre opp alle Yngve-Frøys etterkommere fram til Harald Hårfagre.
