Man kan spørre seg hva de egentlig drev med, sokneprest Davidsen på Hvaler, prost Koren fra Glemmen, overlærer Aars og resten av kompaniet; arkitekter, studenter og ingeniører; kremen av Fredrikstad og omegns småborgerskap.
«Vi var på tur» sa prosten. Men de hadde altså vært og beskuet fyrskipet på Grisebåene og det skipet trenger en forklaring.
For det første: Hva er et fyrskip?
I 1902, da denne turen fant sted, var området sør for Hvaler fortsatt vanskelig å navigere. Her lå Grisebåene og Skjøttegrunnene. Fyrvesenet var under utbygging, men ikke helt ferdig. Fyret på Kløvningarna kom ikke før i 1926. Det manglet et fyr mellom Homlungen og Ursholmen. Svenske myndigheter løste problemet ved å ankre opp et skip med ei fyrlykt på Grisebåene. Ganske genialt i grunnen, men det var et problem. Grunnene var norske. Ihvertfall mente man det i Norge. Dette hadde vært fiskegrunner for Hvalerboerne siden urminnes tider. Mindre norske ble de ikke av at det hadde oppstått et lukrativt hummerfiske på stedet. I Sverige var man like sikre på at grunnene tilhørte Koster og Koster hadde vært svensk siden freden i Roskilde. Så den svenske statens oppankrede tilstedeværelse med flagg og det hele var et tydelig signal om suverenitet og en torn i siden på alle gode nordmenn.
Da er vi over på det andre: Hva skulle presten og prosten og vennene deres der å gjøre?
De skulle selvsagt vise sitt nasjonale sinnelag. De skulle seile i ring rundt den svenske vederstyggelsen og vifte med det rene norske flagget og synge nasjonalsangen. Dette var tre år før 1905 og i Norge kastet man seg over ethvert påskudd til å sabotere unionsprosjektet.
Konflikten endte til slutt i domstolen i Haag som trakk en salomonisk blyantstrek gjennom sjøkartet. Men før vi kommer så langt skulle de brave sjøfarerne hjem igjen. Og det var det de opplevde på hjemturen vi forteller om i forestillingen vår på Najaden 13. september.
Blant mye annet.
