Skirnes spørsmål
Legg att eit svar
Gud går på teater
Minst tre ganger har en form for teater vokst ut av religiøs kult.
Den første gangen vi kjenner er i Hellas i klassisk tid. Under festene til ære for vinguden Dionysos i Athen ble det sunget og danset fortellinger fra byens mytiske fortid. Etterhvert ble en solist til to og siden tre maskekledde skuespillere og det greske teateret var født.
I europeisk middelalder ble fortellinger fra Bibelen framført først i og siden foran kirken. Disse mysteriespillene forsøkte å vise hele det kristne verdensbildet og da måtte selvfølgelig porten til Helvete og noen smådjevler være med. Djevlene var selvsagt morsommere enn alle andre og fikk navn og personlighet. De ble til Pulcinella, Harlekin og Pierrot og slik ble det europeiske teateret gjenfødt.
Den japanske solgudinnen skjulte seg en gang i en grotte. For å muntre henne opp og lokke henne ut tydde de andre gudene til dans og akrobatikk. Dansen ble til en tempeldans framført på en plattform foran japanske Shintotempler. I det fjortende århundret ble disse danseplattformene overtatt av skuespillere som omformet dansen til stiliserte teaterforestillinger. Slik ble Nô-teateret til.
Det kan være at denne utviklingen er universell. Det som begynner som en tilbedelse av det opphøyde utvikler seg via karikatur av det profane til utforsking av det menneskelige.
Og kanskje var det en slik utvikling som var i gang i norske hov og høvdingseter en gang i tidlig vikingtid da noen fant på å legge ord i munnen på den kjærlighetssjuke Frøy og den vrangvillige Gerd.
Hieros gamos
Det er vår. Det er tid for blåveis og hestehov.
Det er nå himmelguden skal fri til jordgudinnen og alle deres mulige og umulige barn skal springe ut på engene.
Men det er for kaldt. Hun vil ikke.
Det er en alvorlig situasjon.
For om dette bryllupet ikke finner sted, om hun fortsetter å gjemme seg under gammel snø og fjorårsløv, da blir det hverken blåveis eller hestehov.
Og ikke raps eller bygg eller gjøk og sisik heller.
Og hvorfor skulle hun ville det? Vår stakkars mishandlede moder jord? Hvor mye kan vi kreve av henne? År etter år?
Seid
Vi vet ganske mye om den norrøne mytologien. Vi kjenner de ulike gudenes navn, oppgaver, familieforhold og utenomekteskapelige forbindelser.
Vi vet hvor de bodde, hva de likte å spise og hva de foretrakk av transportmidler.
Vi vet mindre om den religiøse praksisen. Hymner, bønner, ritualer: i den grad slikt fantes er det stort sett glemt.
Skirnesmål kan være brukt i en bryllupsseremoni eller et fruktbarhetsritual, men det blir gjetting.
Et slags hint kommer i vers 27. Her skifter Skirne fra det resonnerende Ljoðahått til det insisterende Galdralag:
Hør jeg forbyr,
hør jeg forbanner,
møya manns glede,
møya manns lyst.
Dette er et trylleformular. Skirne driver seid.
Han prøver ikke lenger å skremme eller overbevise. Ordene handler. Han maner henne opp på ørnetua, jager henne ut på landeveien og slenger henne fra seg i bånn på bøtta.
Hvem øvde seid?
Ofte omreisende spesialister. I hovedsak kvinner. Seid var umandig. Men når de mannlige virkemidlene bestikkelser og vold ikke fungerer så tyr også menn og guder til magi.
Når øvde de seid? Når noen hadde mistet noe. Når de hadde behov for å lese fremtiden. Forut for slag. I kjærlighetsaffærer.
Det kan altså hende at den sentrale delen av Skirnesmål er et gammelt trylleformular som ei omreisende volve har brukt for å hjelpe forsmådde friere.
Vi vet ikke om det fortsatt virker. Om noen skulle oppleve uventede endringer etter forestillingen oppfordres de til å søke profesjonell hjelp. Vi aner ikke hva vi driver med.
Fakta om forestillingen
- Tittel: Skirnes ferd
- Premiere: 25.april
- Forestillinger: 26. og 28. april
- Klokkeslett: 19:00
- Sted: Black Box/Sparebanksalen
- Billetter: Ved døra 30 minutter før forestilling. Husk kontanter eller VIPS.
- Pris: Kr 250,-
Flere fakta om forestillingen
- På scenen: Håkon Nygaard Nevjen, Hallvard Blok, Tara Karlsen Haugland, Julie Helen Johansen, Johan Sørmo Halvorsen, Hedda Holtan, Ylva Støldal
- Koreografi: Sarah Stang
- Scene: Elise Jarem, Maja Sjöström
- Bygg: Øivind Koppang Eriksen, Magnus Buer
- Kostymer: Malin Heen
- Figurteater: Pianostredet
- Tekst: Tradisjonell
- Regi: Tord Akerbæk
- Forestillingen er støttet av Sparebankstiftelsen og Berg Sparebank
Skirnes ferd på sosiale medier
Hjelp oss å dele, booste, like og spre!
Viser og vers
«Skirnes ferd» (som har premiere 25. april) er et versedrama, skrevet på det gamle norske versemålet «Ljodahått».
Kort innføring
Strofene i ljodahått består av to halvstrofer som igjen består av to kortlinjer og ei fullinje. Altså seks linjer til sammen.
Kortlinjene har to takter, fullinjene har to eller flere. Som i innledningen til Skirnesmål der Skade snakker til Skirne:
Reis deg, Skirne!
Skynd deg sted
sønnen vår å søke
Taktene blir markert med stavrim. Det vil si at de stavelsene der takten ligger skal begynne med samme lyd:
Larm og leven eller tvang og trusler.
Ikke alle taktene har rim. Rimet viser hovedtrykket i verset. I ljodahått er mønsteret slik:
Hovedtakten i den første kortlinja skal rime på hovedtakten i den andre:
og fritte ham om hva som frode drengen
Og så skal fullinja rime på seg sjøl:
mon vrede volde.
Da er andre halvstrofe ferdig, og det hele kan begynne på nytt.
Trykk,
trykk
og dobbelt trykk
Denne verseformen fungerer dramatisk. På den ene sida er formen fleksibel. Ordvalg, ordstilling og setningslengde kan varieres. Samtidig er replikkene korte og fyndige og peker hele tida mot en konklusjon:
Inn bed ham stige i salen til oss --> og drikke den dyre mjød.
Bokstavene hjelper å sette hovedtrykket og gir dermed et hint om hva forfatteren vil ha vektlagt.
Kroningsseremonien
Diverse førkristne dynastier førte slektstreet sitt tilbake til Yngvefrøy: Harald Hårfagres forfedre, Ynglingeætten i Uppsala, Yngvionernes høvdinger og småkongene i Anglia.
Alt sammen i rene mannslinjer. Dette er patriarkatets legetimeringsmekanisme:
Jeg er konge, for jeg stammer fra gudene.
Men så sniker det seg inn en slags innrømmelse av kvinners eksistens. Frøy har ikke produsert denne rekka av mannlige herskere på egen hånd. Der det finnes en urfar må det også være en urmor.
Og vil hun ikke så skal hun.
Guden henter sin brud fra Jotunheimen, fra anti-gudene, og demonsterer dermed sine evner som erobrer.
Fortellingen gjentas hver gang en ny hersker innsettes. Kongen, med sitt sverd, sitt eple, og sin dronning med en litt mindre krone stiger opp i forfedrenes høysete og blir guddommelig som dem.
Det doble opphavet forsterker kongemakten. Som gudenes ættling tar han vare på samfunnets orden, men siden han også stammer fra gudenes motstandere, kan han når som helst slippe kaoset løs i landet.
.jpg)
Jotner
Skirnesmål handler om vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd.
Hva er en jotun?
De bodde i Jotunheimen, var krigerske og mannevonde, men kunne måle seg med gudene i styrke og rikdom.
I det kristne verdensbildet står kampen mellom ondt og godt. I det norrøne verdensbildet er hovedmotsetningen annerledes. Guder og jotner er mer som to konkurrerende mafiafamilier. De er i slekt, men jotnene var her først. Fra opphavs tider har jotnene levd en tilværelse preget av retningsløs død og forplantning. Midt i dette urkaoset har gudene ryddet en teig av orden og forutsigbarhet.
En plass der mennesker kan bygge, så og planlegge en fremtid. Jotnene står i veien.
Hvis mytologien skal heve seg over teologien og bli fortelling så trengs det motkrefter. Noen som vil og noen som vil forhindre.
Jotnene er anti-guder, vrange og vanskelige, men helt nødvendige. Frøy vil. Gerd vil ikke.
Frøy og Yngve
De romerske historikerne Plinius og Tacitus som skrev om Germania i det første århundret e.kr, skildrer Yngve eller Ing som en stammegud hos Ingvaonerne, et av de plagsomme, barbariske folkeslagene på grensen til Gallia. Ingvaonerne skal ha levd langs Nordsjøkysten vest for Elbe.
Åtte hundre år senere dukker han opp i et gammelt engelsk runekvad, der det heter:
«Ing var først blant øst-Daner, til han siden dro hjem over sjøen.»
Enda senere bruker Saxo Gramaticus og Snorre Sturlason Yngve som et annet navn på guden Frøy. Og nå dyrkes han av sveaene i Uppsala. I Ynglingesagaen ramser Snorre opp alle Yngve-Frøys etterkommere fram til Harald Hårfagre.
Insektliv
Teateret på den eviggrønne grena arbeider for tida med å sette opp Skirnesmål. Denne teksten ble skrevet ned på Island på tolvhundretallet, men hadde eksistert lenge i muntlig form. Kvadet kan stamme fra sju-åttehundretallet og det mytiske innholdet kan være enda eldre.
I 1955 spilte Alf Prøysen inn sangen «Tordivelen og flua». Dette var Prøysens versjon av en middelalderballade som først ble nedskrevet av Landstad i 1854 og som finnes i mange utgaver. Handlingen i balladen følger i detalj plottet i det førkristne dramaet.
Men middelalderkvadet er en travesti. Fluer og utøy har overtatt for guder og jotner. Bryllupet står på en hestelort.
Selv om handlingen er den samme, trenger det ikke være en sammenhengende tradisjon mellom kvadet og folkevisa. Det kan hende at fortellingen er så universell at den har oppstått på nytt i ulike tider og miljøer, kanskje flere ganger.
Men siden middelalderversjonene er så parodiske i formen, er det fristende å tro at de parodierer noe bestemt. At det på et eller annet tidspunkt mellom vikingenes bryllupskvad og middelalderens skjemtevise finnes et verk med samme skjematiske handling. Kanskje en ridderballade?
