Kategoriarkiv: Fagstoff

Seid

Vi vet ganske mye om den norrøne mytologien. Vi kjenner de ulike gudenes navn, oppgaver, familieforhold og utenomekteskapelige forbindelser.

Vi vet hvor de bodde, hva de likte å spise og hva de foretrakk av transportmidler.

Vi vet mindre om den religiøse praksisen. Hymner, bønner, ritualer: i den grad slikt fantes er det stort sett glemt.

Skirnesmål kan være brukt i en bryllupsseremoni eller et fruktbarhetsritual, men det blir gjetting.

Et slags hint kommer i vers 27. Her skifter Skirne fra det resonnerende Ljoðahått til det insisterende Galdralag:

Hør jeg forbyr,
hør jeg forbanner,
møya manns glede,
møya manns lyst.

Dette er et trylleformular. Skirne driver seid.

Han prøver ikke lenger å skremme eller overbevise. Ordene handler. Han maner henne opp på ørnetua, jager henne ut på landeveien og slenger henne fra seg i bånn på bøtta.

Hvem øvde seid?

Ofte omreisende spesialister. I hovedsak kvinner. Seid var umandig. Men når de mannlige virkemidlene bestikkelser og vold ikke fungerer så tyr også menn og guder til magi.

Når øvde de seid? Når noen hadde mistet noe. Når de hadde behov for å lese fremtiden. Forut for slag. I kjærlighetsaffærer.

Det kan altså hende at den sentrale delen av Skirnesmål er et gammelt trylleformular som ei omreisende volve har brukt for å hjelpe forsmådde friere.

Vi vet ikke om det fortsatt virker. Om noen skulle oppleve uventede endringer etter forestillingen oppfordres de til å søke profesjonell hjelp. Vi aner ikke hva vi driver med.

Olav Tryggvasons saga - Seidemennene paa Skrattskjaer - H. Egedius
Egedius. Seidmennene på Skrattskjær

Viser og vers

«Skirnes ferd» (som har premiere 25. april) er et versedrama, skrevet på det gamle norske versemålet «Ljodahått».

Kort innføring

Strofene i ljodahått består av to halvstrofer som igjen består av to kortlinjer og ei fullinje. Altså seks linjer til sammen.

Kortlinjene har to takter, fullinjene har to eller flere. Som i innledningen til Skirnesmål der Skade snakker til Skirne:

Reis deg, Skirne!
Skynd deg sted
sønnen vår å søke

Taktene blir markert med stavrim. Det vil si at de stavelsene der takten ligger skal begynne med samme lyd:

Larm og leven eller tvang og trusler.

Ikke alle taktene har rim. Rimet viser hovedtrykket i verset. I ljodahått er mønsteret slik:

Hovedtakten i den første kortlinja skal rime på hovedtakten i den andre:

og fritte ham om
hva som frode drengen

Og så skal fullinja rime på seg sjøl:

mon vrede volde.

Da er andre halvstrofe ferdig, og det hele kan begynne på nytt.

Trykk,
trykk
og dobbelt trykk

Denne verseformen fungerer dramatisk. På den ene sida er formen fleksibel. Ordvalg, ordstilling og setningslengde kan varieres. Samtidig er replikkene korte og fyndige og peker hele tida mot en konklusjon:

Inn bed ham stige
i salen til oss
--> og drikke den dyre mjød.

Bokstavene hjelper å sette hovedtrykket og gir dermed et hint om hva forfatteren vil ha vektlagt.

No-rune-tune
Tunestenen bruker også stavrim og doble halvlinjer

Tredjedagsfest med julebukker på prestegården

Carsten Hauch om tredjedagsfest med julegeiter

Men hvad vi allermeest glædede os til, var den tredie Juledag; den hørte allerede dengang til de afskaffede festdage, men Bønderne helligholdt den dog paa deres Viis, og vilde ingenlunde finde sig i, at den skulde agtes mindre nu, end i gammel Tid, og at den ikke skulde være ligesaa god, som de andre juledage; den blev derfor hvert Aar holdt i Ære paa de omliggende Gaarde baade med Drikkegilder og all Slags Leg. Paa Malmanger var der om Aftenen et stort Gilde i Borgestuen. Ved dette Gilde gikk det efter den Tids Skik meget overflødigt til; der blev trakteret med Julegrød, med Kjød og saltet Fisk eller Skrei, som den kaldes, og til sidst med et Slags Bygg- eller Havrekager, som vare rigelig overdryppede med Sirup, og paa hvilke Bønderne satte stor Priis. Desuden gik Ølkruset bestandig rundt, der blev drukket svart og dandset til flere Timer efter Midnat, og denne var netop den lystigste Aften i hele Julen.

Som oftest var der ogsaa et Par Julebukker eller, som de der kaldes, Julegeder, med i Laget; de kom ofte langt borte fra, naar de vidste, at der holdtes Gilde paa et eller andet Sted, og de vare bestandig velkomne, og vakte stor Glæde, naar de traadte ind.

Den Karl, som forestillede Juleged, var indhyllet i et langt sort Vadmelsklæde, som passede nøie til et colossalt Gedehoved, hvis Gab ved Hjelp af skjulte Traade kunde aabnes og lukkes. Der var anbragt Huller i Kledet, hvorigjennem Julegeden kunde se, der var ogsaa et Hul paa Siden, hvoraf en Haand kunde strekkes ud. Julegeden havde store Horn i Panden, den kunde gjøre sig høi ved Hjelp af en lang Stang, som var forbunden med Gedehovedet. Man behøvede ei at frygte for, at den, hvor høi den end gjorde sig, skulde støde an mod Loftet, thi Bygningen bestod kun af et eneste Værelse, som strakte sig lige op under Taget, og hvori intet Loft fandtes, men kun et Hul, hvorigjennem Røgen fandt udvei. Det var med andre Ord en Røgstue, liig dem de fleste Bønder selv de meest velhavende, boede i paa den Tid.

De Dandse, der dandsedes, var af den Art, at Alle kunde deeltage deri, selv ældre Mænd. Hver af Dandserne tog sin Dandserinde ved Haanden, og førte hende flere Gange rundt i en stor Kreds, derefter skiltes de ad, og hver af dem dreiede sig paa sin Side af Gulvet, endelig ilede de sammen igjen, og svingende hinanden flere Gange rundt. Alt dette gjentoges i samme Orden, saalænge Dandsen varede. Som oftest var der mange Par paa Gulvet, hvilke fulgte efter hinanden, selv Julegederne dreiede sig imellem de Andre, der var ofte to ja under tiden tre Julegeder med i Dandsen, dog maate de undvære dandserinder, thi de unge Piger vilde nødig dandse med dem. Undertiden dandsede to Julegeder alene med hinanden, og gjorde da mange voldsomme og vilde Spring, som vakte stor Jubel imellem Tilskuerne.

I de sidste Aar, jeg tilbragte paa Malmanger, saae jeg ikke meer nogen Julegeder. Engang havde Hr. Hertzberg overrasket to af dem ved Indgangen til Borgestuen, og de havde da, som det hed, ikke ført sig op, som de burde; fra den Dag af blev det forbudt, at Nogen i en slig Forklædning meer matte gjeste Præstegaarden.

Johannes Carsten Hauch 1867 Minder fra min barndom og min ungdom C.A. Reitzels forlag København

Johannes Carsten Hauch ble født i 1790 i Fredrikshald. Hans far var dansk amtmann i Smaalenene, mens hans mor var av gammel Haldenfamilie. (F Rønning 1908 s 5). Han tilbragte årene 1798-1803 i Kvinherad i Hordaland (Lily Weiser-Aal 1954 s 28) og derfra stammer denne skildringen av norsk julefeiring.

Julegeita fra Sunde i Flekkefjord

Julegeita fra Sunde i Flekkefjord er den eldste gjenstanden på Flekkefjord museum.
Geita er med i den nye utstillingen på Vestagdermuseet Foto over er hentet fra Flekkefjord museum

Skremmende julegeit med grov tanngard

Museets eldste gjenstand, julegeita stammer fra en urgammel hedensk tradisjon. Ved juletider gikk noen rundt med geitehode og skremte folk.(…) Den på museet stammer fra Sunde gard. Noen mener den har sitt opphav i Gyland. Begge deler kan være riktig, for han som kjøpte Sunde gard (Sven Vesterhus), hadde slekt i Gyland. Geita er over 250 år gammel og var visstnok i bruk til slutten av 1800-tallet.

«Flekkefjord museum inn i en ny verden» – av Agnar Klungland i Flekkefjord tidende 11. desember 2021

Slik kunne det være i Flekkefjord:

I gode gamle dager var arbeidsdagen lang, og det ble ikke stor tid til underholdning og fornøyelser. Men på de store høytidsdagene tok man sitt mon igjen. I den lange julehelgen gikk man på besøk til familie og venner og forsøkte etter beste evne å hygge seg med juletre og sekskapelighet – da som nå. På gården Sunde hadde man laget seg en «julegeit», som i et par hundre år var i denne slektens eie. Om kveldene, når det var mørkt, kledde så en av guttene seg ut med et geitehode og geiteskinn rundt skuldrene og gikk omkring i husene for å skremme barna. Han hadde med seg en pose som han samlet opp i de godtene han fikk for underholdnignen – kaker, nøtter og sukkertøy.

Sitat fra Flekkefjords historie, av Morten Ringard 1942 Oslo Cammermeyer s 175
Svart/hvitt-foto er fra Digitalmuseet Norsk Folkemuseum – forfra, skrått bakfra, rett forfra og skrått forfra.

Julegeita fra Borge

Julegeit med pels

Julegeita

Spådommer, tegntyding og fruktbarhet preget gammel juletradisjon. Skikken med julebukk henger trolig sammen med forestillinger om god avling. Julegeita i museets samling er ganske unik. I Norge finnes kun to av denne typen – en fra Vest-Agder og vår julegeit, som antakelig stammer fra Borge.

Sitatet er hentet fra Julegeita av Fredrikstad museum 1. desember 2020

Illustrasjonen er er hentet fra Østfoldmuseets julekalender 2017, under luke 15.

Trykk på selve fotografiet for å komme til 3D-visning av Morten Reime Aabø ved Østfoldmuseene.

Norsk Folkemuseum har to bilder av julegeita fra Borge i Fredrikstad, et der den blir holdt av en mann, og et sett undenfra.

Geita har en tråd som går undenfra opp gjennom underkjeven, opp i overkjeven, tilbake i hodet og ned langs stanga. Da kan en dra slik at kjeven lukkes. Julegeita beskrives slik:

«Julegeit» med rørlig kjeft. En ser snoren nedover stangen, den som bærer julegeita trekker i den.»

Aall, Lily Weiser 1954 Julenissen og julegeita i Norge Norsk folkemuseum s 29

Det er også to fotografier av julegeita fra Borge i Wiwar : gammelt fra Østfold på ny måte. 1986 Nr. 2. Det ene på forsiden og et på s 19 i artikkelen «Å gå julebukk – en del av juleveiringa» av Tove Thøgersen

Julebukker i Harrisons historiepodd

Den onda julbocken från Elfsborg

Podcast på 14 minutter med Dick og Katarina Harrison – avsnitt nr 18 2016

Historikerna och makarna Dick och Katarina Harrison reser runt i Sverige och pratar om historiska föremål och epoker. Idag pratar de om en högst udda julbock som finns i Kungälvs hembygdsgård. Varför ser den ondskefull ut och vad har en bock med julen att göra?


Den geniale Halden-modellen

Vi fikk publisert en kronikk i Halden Arbeiderblad tirsdag 31.mai. Siden den bare kan leses av abonnenter, legger vi en kopi her. Tittelen har HA funnet på. Komedien som nevnes i teksten er denne.

Halden-modellen for kulturformidling

Den 18. februar hadde HA en omtale av Brageteaterets siste forviklingskomedie. I ettertid er det et mer alvorlig drama som har fått mer oppmerksomhet: spillet om de kreative linjene på Risum. Tiden vil vise om dette ender som tragedie eller lystspill. Som klakkører og medvirkende i den førstnevnte farsen har vi lyst til utdype et par momenter. Det handler om viktigere ting enn grånende herrers nostalgi: Vi mener at i begge skuespill ligger det gjemt noe verdifult.

Først litt historikk. I riktig gamle dager fantes det én skole for opplæring etter folkeskolen i Halden. Den gikk under navnet Fredrikshalds lærde og realskole. I 1869 ble den delt i middelskole og gymnas. Delt men ikke skilt. Det var fortsatt et nært forhold mellom de to skolene. Så nært at da femtenåringen William Nygaard (senere forlagssjef i Aschehoug) i 1879 tok initiativ til å starte gymasiesamfunnet Brage, så var han ennå ikke gymnasiast, men middelskoleelev.

Gymnasiesamfunnet utviklet seg til det som vi over 25 husker som Brageteateret, et livskraftig ugress som overlevde den ene skolereformen etter den andre. Det gamle samlivet med middelskolen hadde en viktig konsekvens for Brageteateret: middelskoleelevene ble teaterets viktigste publikum. (Ja, etter foreldrene, da. Stolte mødre må ikke underkjennes.)

Middelskolen ble til realskole, realskolen til ungdomsskole. Gymnaset ble overtatt av fylket og omgjort til videregående skoler. Men den opprinnelige publikumsrelasjonen overlevde. Det var en uskreven avtale som aldri ble revurdert, at elevene på Risum, Rødsberg og Strupe hver januar fikk fri et par timer for å dra til Fredrikshalds teater og se den årlige Brage-oppsetningen. De som husker dette vil sannsynligvis underskrive på at forestillingene holdt et ujevnt nivå. Noe var kjedelig, noe var rart, noe var fint og noe var sikkert dårlig. Men ordningen, som aldri var planlagt av noen skolemyndighet, hadde noen svært positive konsekvenser:

  • Mesteparten av byens befolkning fikk i løpet av oppveksten besøkt Fredrikshalds teater, et ekte teater og et helt unikt hus.
  • Ungdommene fikk oppleve ihvertfall litt kultur i løpet av skoletiden, og ikke en hvilken som helst kultur, men sin egen bys kultur.
  • Brageteateret fikk såpass med inntekter at de kunne fortsette driften fra år til år.
  • Fredrikshalds teater fikk leieinntekter. Bragistene opprettet også teaterets scenefond.
  • Teateret ble brukt til det det var bygget for.
  • Kunnskap og ferdigheter fra tidligere tider ble tatt vare på.
  • Utøvere og publikum ble rekruttert til byens øvrige kulturliv.
  • Gjennom skoleforestillingene ble Brageteateret gjort kjent for dem som senere kom til å overta tradisjonen.
  • Dette markedsførte teateret, men også skolen. Mange så fram til skolebyttet nettopp for å bli bragister.
  • Tradisjoner ble overført fra ungdomsgenerasjon til ungdomsgenerasjon uten voksen sensur eller ideologiske føringer.
  • Det utviklet seg en særegen blanding av ungdomskultur og tradisjonell scenekunst.
  • Ungdomspublikummet møtte utøvere de kunne identifisere seg med. Og det er noe vi grånende herrer må innse: I trettenåringens øyne har attenåringen en langt høyere status enn vi noen gang vil få.
  • Bragistenes spilte teater de selv fant utfordrende. Satte de opp science-fiction eller absurd teater så måtte 7-klassingene strekke seg litt.
  • Brageteateret var aldri et tilbud til ungdom. Det var noe ungdommen selv skapte.

På denne måten, gjennom noen historiske tilfeldigheter og ungdommelig engasjement, utviklet Halden en modell for kulturformidling i skolen lenge før begrepet var oppfunnet. Modellen er så genial at vi har lyst til å kalle den for Halden-modellen. Og for å gjøre modellen litt mer oversiktelig så kan vi korte den ned til tre vesentlige kriterier:

  1. Ungdom spiller for ungdom.
  2. Ungdom rekrutterer ny ungdom.
  3. Ungdom organiserer seg selv.

At Brage også kunne bety svært mye for den enkelte bragist, at teateret hindret skolefrafall og reddet mange gjennom tre år som ellers ville vært ganske uutholdelige, skal vi la ligge. At selvstyre og egeninitiativ har en motiverende effekt som en lærer bare kan drømme om, likeså. Dette handler om kulturformidling.

I dag er kulturformidling ikke lenger overlatt til ungdommens eget initiativ. Vi har fått «Den kulturelle skolesekken», en flott ordning som sprer profesjonell musikk og scenekunst til landets skoler. Også her er noe kjedelig, noe rart og noe fint. Og også skolesekken har utviklet sin egen kultur: 45-minutters forstillinger spilt i gymsaler og klasserom, tilpasset et umodent publikum. De videregående skolene har fått egne dramalinjer der de som virkelig er interessert i teater, dans eller musikk kan få en kvalifisert opplæring på et nivå langt over det Brageteateret kunne gi dem. Og da skulle man tro alt var bra?

Men samtidig har man klart å skusle bort et viktig aspekt ved Halden-modellen. Det skjer ikke lenger noen overføring fra attenåring til trettenåring. Skolene prioriterer gratisforestillinger fra Den kulturelle skolesekken og skolesekken prioriterer proffe utøvere. Det er faktisk så galt fatt at når Drama på Risum i dag spiller sine forestillinger – og de var gode i år – så må de nøye seg med et par kveldsforestillinger for et spesielt interessert voksenpublikum. Forestillinger for ungdomsskolen på den andre siden av jordet har ikke latt seg organisere. Ja så hakkende galt er det blitt at ikke engang forestillinger for medelevene på Porsnes har vært mulig. Samtidig er det nettopp manglende lokal rekruttering som blir brukt som argument for å legge ned de kreative linjene.

Det er ikke lenger lov å ta betalt av elevene for arrangementer i skoletida. Den kulturelle skolesekken kompenserer for dette, men ekskluderer kultur produsert av ungdommen selv. Vi mener derfor at det trengs en form for lokal skolesekk, eller i det minste et penal, der ungdomsgrupper kan søke om midler til å holde forestillinger for skoleelever i skoletida. For å få til dette trenger vi et samarbeid mellom kommunen, de kommunale skolene, Halden videregående og lokale sponsorer. Innenfor denne modellen bør det være plass til de kreative fagene på Halden videregående, Rockehuset, lokale band og teatergrupper. Og – håper vi altså – et revitalisert Brageteater. Men selv om Brageteateret aldri skulle komme tilbake, så har Halden-modellen så mye positivt ved seg at den bør tas opp igjen. Ikke bare lokalt, men på nasjonalt nivå. Det ville vært Haldens gave til Norge.

Svein Olav Hansen, bragist og historiker

Espen Holtan, bragist og kulturarbeider 

Tord Akerbæk, bragist og dramatiker