Men hun kjente ikke detaljene. Det kunne være Svinesund eller Øresund. Det var ting som skjedde 30 år før hennes tid og 90 år før min.
En båt sank. En sjømann kom ikke hjem. En familie var uten forsørger.
Det første forliset i kabareten vår er fra 1714: en hollandsk koff. Det er nesten det samme som en smack. I følge protokollen fra sjøforklaringen var hun fra Marlingen. Vi har ikke klart å finne Marlingen på kartet så akkurat hvor båten kom fra er et lite mysterium blant mange andre.
Forestillingen har navnet «Forlis» og handler om forlis.
Og, for ordens skyld, det er forliste båter vi snakker om: ikke noen overført betydning her, bare havarerte, grunnstøtte, sunkne, knuste og tapte fartøy.
Ill: Joseph Vernet, Public domain, via Wikimedia Commons
Teateret på den grønne gren planlegger en ny forestilling. Egenskreven tekst denne gangen. Følg med!
For deg som ikke hadde anledning til å delta på audisjon fredag, blir det en ny anledning søndag 5. kl 1930. Fortsatt i Black Box, Konservativen,
Det driftige skuespillerlaget vårt, fra DRAMA på Halden videregående, var ute en natt og dekorerte fasaden på spillestedet, de gamle fabrikklokalene til GURU PAPP, som vi har fått leie av Norske Skog/Saugbruks. Det var litt av en jobb, med stiger og stilaser og rappellering på glatt takis.
Uheldigvis hadde ingen bedt huseier om tillatelse, så logoen måtte skures vekk dagen etter. Det viste seg å være et enda mer krevende arbeid, men nå er veggen like fin som nye!
Neste gang gjør vi forarbeidet bedre. I mellomtiden får vi nøye oss med videobeviset:
Teateret på den grønne gren har i år mottatt økonomisk støtte fra flere lokale politiske partier.
Dette setter vi selvsagt stor pris på, men gjør for ordens skyld oppmerksom på at hverken forfatter eller ensemble er til salgs. Vi kan bare gjenta det vi har sagt før:
Gogols «Revisoren» tar ikke opp lokale forhold i Halden. Ikke på noen måte.
Altså, det finnes bestikkelser og det finnes bestikkelser. Alle har noen småsynder på samvittigheten, hvis ikke var man simpelthen ikke menneske. En saksbehandler tar kanskje i mot en bestikkelse. Men hva slags bestikkelse? En hundehvalp! Javel, så liker han å gå på jakt. Og en skogeier får kanskje litt fortgang i en byggesak. Hvem skulle tjene på at saken ble trenert? Skogeieren? Hunden? Viltet? De eller jeg?
Den revisoren de fleste av oss har møtt, er hun som ser over regnskapet vårt. En hjelpsom og ikke særlig skremmende person.
Gogols revisor er av et annet format. En statlig inspektør med utvidede fullmakter til å granske hjertene i barnevernet, nyrene i sykehuskosten, vannet i springen, brødet i fengselet, medisinbruken på sykehjemmet, assistentene på skolen, dieseldyra på tanken og viljen i eldreomsorgen. Lekkasjer i kloakk og formannskap, giftstoffer i elvevann og kommentarfelt, sorenskriverens hundehold og konsulentenes alkoholforbruk – alt kan revisoren stikke nesa si opp i.
Og så kommer han uanmeldt. Det er det som er det verste: Uanmeldt og anonym!
Gogols «Revisor» handler om politiske viderverdigheter i en småby et par sekler tilbake. Men denne byen har ingen ordfører, ikke noe formannskap, ingen politiske partier. Byen er isteden styrt av en nærmest eneveldig borgermester.
I motsetning til vår tids folkevalgte ordfører var borgermesteren en embetsmann, statens tjener. Og til forskjell fra dagens rådmenn hadde han ingen politikere å hanskes med.
Vi har valgt å beholde borgermesteren. Å bytte ham ut med en rådmann, en ordfører eller en byrådsleder, ville kanskje aktualisert teksten, men også gjort den mindre troverdig. For så egenmektig, så suveren og så selvrettferdig som denne borgermesteren ville aldri våre dagers maktmennesker oppføre seg. Det er sikkert.
