Vi fikk publisert en kronikk i Halden Arbeiderblad tirsdag 31.mai. Siden den bare kan leses av abonnenter, legger vi en kopi her. Tittelen har HA funnet på. Komedien som nevnes i teksten er denne.

Halden-modellen for kulturformidling

Den 18. februar hadde HA en omtale av Brageteaterets siste forviklingskomedie. I ettertid er det et mer alvorlig drama som har fått mer oppmerksomhet: spillet om de kreative linjene på Risum. Tiden vil vise om dette ender som tragedie eller lystspill. Som klakkører og medvirkende i den førstnevnte farsen har vi lyst til utdype et par momenter. Det handler om viktigere ting enn grånende herrers nostalgi: Vi mener at i begge skuespill ligger det gjemt noe verdifult.

Først litt historikk. I riktig gamle dager fantes det én skole for opplæring etter folkeskolen i Halden. Den gikk under navnet Fredrikshalds lærde og realskole. I 1869 ble den delt i middelskole og gymnas. Delt men ikke skilt. Det var fortsatt et nært forhold mellom de to skolene. Så nært at da femtenåringen William Nygaard (senere forlagssjef i Aschehoug) i 1879 tok initiativ til å starte gymasiesamfunnet Brage, så var han ennå ikke gymnasiast, men middelskoleelev.

Gymnasiesamfunnet utviklet seg til det som vi over 25 husker som Brageteateret, et livskraftig ugress som overlevde den ene skolereformen etter den andre. Det gamle samlivet med middelskolen hadde en viktig konsekvens for Brageteateret: middelskoleelevene ble teaterets viktigste publikum. (Ja, etter foreldrene, da. Stolte mødre må ikke underkjennes.)

Middelskolen ble til realskole, realskolen til ungdomsskole. Gymnaset ble overtatt av fylket og omgjort til videregående skoler. Men den opprinnelige publikumsrelasjonen overlevde. Det var en uskreven avtale som aldri ble revurdert, at elevene på Risum, Rødsberg og Strupe hver januar fikk fri et par timer for å dra til Fredrikshalds teater og se den årlige Brage-oppsetningen. De som husker dette vil sannsynligvis underskrive på at forestillingene holdt et ujevnt nivå. Noe var kjedelig, noe var rart, noe var fint og noe var sikkert dårlig. Men ordningen, som aldri var planlagt av noen skolemyndighet, hadde noen svært positive konsekvenser:

• Mesteparten av byens befolkning fikk i løpet av oppveksten besøkt Fredrikshalds teater, et ekte teater og et helt unikt hus.
• Ungdommene fikk oppleve ihvertfall litt kultur i løpet av skoletiden, og ikke en hvilken som helst kultur, men sin egen bys kultur.
• Brageteateret fikk såpass med inntekter at de kunne fortsette driften fra år til år.
• Fredrikshalds teater fikk leieinntekter. Bragistene opprettet også teaterets scenefond.
• Teateret ble brukt til det det var bygget for.
• Kunnskap og ferdigheter fra tidligere tider ble tatt vare på.
• Utøvere og publikum ble rekruttert til byens øvrige kulturliv.
• Gjennom skoleforestillingene ble Brageteateret gjort kjent for dem som senere kom til å overta tradisjonen.
• Dette markedsførte teateret, men også skolen. Mange så fram til skolebyttet nettopp for å bli bragister.
• Tradisjoner ble overført fra ungdomsgenerasjon til ungdomsgenerasjon uten voksen sensur eller ideologiske føringer.
• Det utviklet seg en særegen blanding av ungdomskultur og tradisjonell scenekunst.
• Ungdomspublikummet møtte utøvere de kunne identifisere seg med. Og det er noe vi grånende herrer må innse: I trettenåringens øyne har attenåringen en langt høyere status enn vi noen gang vil få.
• Bragistenes spilte teater de selv fant utfordrende. Satte de opp science-fiction eller absurd teater så måtte 7-klassingene strekke seg litt.
• Brageteateret var aldri et tilbud til ungdom. Det var noe ungdommen selv skapte.

På denne måten, gjennom noen historiske tilfeldigheter og ungdommelig engasjement, utviklet Halden en modell for kulturformidling i skolen lenge før begrepet var oppfunnet. Modellen er så genial at vi har lyst til å kalle den for Halden-modellen. Og for å gjøre modellen litt mer oversiktelig så kan vi korte den ned til tre vesentlige kriterier:

1. Ungdom spiller for ungdom.
2. Ungdom rekrutterer ny ungdom.
3. Ungdom organiserer seg selv.

At Brage også kunne bety svært mye for den enkelte bragist, at teateret hindret skolefrafall og reddet mange gjennom tre år som ellers ville vært ganske uutholdelige, skal vi la ligge. At selvstyre og egeninitiativ har en motiverende effekt som en lærer bare kan drømme om, likeså. Dette handler om kulturformidling.

I dag er kulturformidling ikke lenger overlatt til ungdommens eget initiativ. Vi har fått «Den kulturelle skolesekken», en flott ordning som sprer profesjonell musikk og scenekunst til landets skoler. Også her er noe kjedelig, noe rart og noe fint. Og også skolesekken har utviklet sin egen kultur: 45-minutters forstillinger spilt i gymsaler og klasserom, tilpasset et umodent publikum. De videregående skolene har fått egne dramalinjer der de som virkelig er interessert i teater, dans eller musikk kan få en kvalifisert opplæring på et nivå langt over det Brageteateret kunne gi dem. Og da skulle man tro alt var bra?

Men samtidig har man klart å skusle bort et viktig aspekt ved Halden-modellen. Det skjer ikke lenger noen overføring fra attenåring til trettenåring. Skolene prioriterer gratisforestillinger fra Den kulturelle skolesekken og skolesekken prioriterer proffe utøvere. Det er faktisk så galt fatt at når Drama på Risum i dag spiller sine forestillinger – og de var gode i år – så må de nøye seg med et par kveldsforestillinger for et spesielt interessert voksenpublikum. Forestillinger for ungdomsskolen på den andre siden av jordet har ikke latt seg organisere. Ja så hakkende galt er det blitt at ikke engang forestillinger for medelevene på Porsnes har vært mulig. Samtidig er det nettopp manglende lokal rekruttering som blir brukt som argument for å legge ned de kreative linjene.

Det er ikke lenger lov å ta betalt av elevene for arrangementer i skoletida. Den kulturelle skolesekken kompenserer for dette, men ekskluderer kultur produsert av ungdommen selv. Vi mener derfor at det trengs en form for lokal skolesekk, eller i det minste et penal, der ungdomsgrupper kan søke om midler til å holde forestillinger for skoleelever i skoletida. For å få til dette trenger vi et samarbeid mellom kommunen, de kommunale skolene, Halden videregående og lokale sponsorer. Innenfor denne modellen bør det være plass til de kreative fagene på Halden videregående, Rockehuset, lokale band og teatergrupper. Og – håper vi altså – et revitalisert Brageteater. Men selv om Brageteateret aldri skulle komme tilbake, så har Halden-modellen så mye positivt ved seg at den bør tas opp igjen. Ikke bare lokalt, men på nasjonalt nivå. Det ville vært Haldens gave til Norge.

Svein Olav Hansen, bragist og historiker

Espen Holtan, bragist og kulturarbeider 

Tord Akerbæk, bragist og dramatiker