Minst tre ganger har en form for teater vokst ut av religiøs kult.

Den første gangen vi kjenner er i Hellas i klassisk tid. Under festene til ære for vinguden Dionysos i Athen ble det sunget og danset fortellinger fra byens mytiske fortid. Etterhvert ble en solist til to og siden tre maskekledde skuespillere og det greske teateret var født.

I europeisk middelalder ble fortellinger fra Bibelen framført først i og siden foran kirken. Disse mysteriespillene forsøkte å vise hele det kristne verdensbildet og da måtte selvfølgelig porten til Helvete og noen smådjevler være med. Djevlene var selvsagt morsommere enn alle andre og fikk navn og personlighet. De ble til Pulcinella, Harlekin og Pierrot og slik ble det europeiske teateret gjenfødt.

Den japanske solgudinnen skjulte seg en gang i en grotte. For å muntre henne opp og lokke henne ut tydde de andre gudene til dans og akrobatikk. Dansen ble til en tempeldans framført på en plattform foran japanske Shintotempler. I det fjortende århundret ble disse danseplattformene overtatt av skuespillere som omformet dansen til stiliserte teaterforestillinger. Slik ble Nô-teateret til.

Det kan være at denne utviklingen er universell. Det som begynner som en tilbedelse av det opphøyde utvikler seg via karikatur av det profane til utforsking av det menneskelige.

Og kanskje var det en slik utvikling som var i gang i norske hov og høvdingseter en gang i tidlig vikingtid da noen fant på å legge ord i munnen på den kjærlighetssjuke Frøy og den vrangvillige Gerd.