Diverse førkristne dynastier førte slektstreet sitt tilbake til Yngvefrøy: Harald Hårfagres forfedre, Ynglingeætten i Uppsala, Yngvionernes høvdinger og småkongene i Anglia.

Alt sammen i rene mannslinjer. Dette er patriarkatets legetimeringsmekanisme:

Jeg er konge, for jeg stammer fra gudene.

Men så sniker det seg inn en slags innrømmelse av kvinners eksistens. Frøy har ikke produsert denne rekka av mannlige herskere på egen hånd. Der det finnes en urfar må det også være en urmor.

Og vil hun ikke så skal hun.

Guden henter sin brud fra Jotunheimen, fra anti-gudene, og demonsterer dermed sine evner som erobrer.

Fortellingen gjentas hver gang en ny hersker innsettes. Kongen, med sitt sverd, sitt eple, og sin dronning med en litt mindre krone stiger opp i forfedrenes høysete og blir guddommelig som dem.

Det doble opphavet forsterker kongemakten. Som gudenes ættling tar han vare på samfunnets orden, men siden han også stammer fra gudenes motstandere, kan han når som helst slippe kaoset løs i landet.