Vi vet ganske mye om den norrøne mytologien. Vi kjenner de ulike gudenes navn, oppgaver, familieforhold og utenomekteskapelige forbindelser.

Vi vet hvor de bodde, hva de likte å spise og hva de foretrakk av transportmidler.

Vi vet mindre om den religiøse praksisen. Hymner, bønner, ritualer: i den grad slikt fantes er det stort sett glemt.

Skirnesmål kan være brukt i en bryllupsseremoni eller et fruktbarhetsritual, men det blir gjetting.

Et slags hint kommer i vers 27. Her skifter Skirne fra det resonnerende Ljoðahått til det insisterende Galdralag:

Hør jeg forbyr,
hør jeg forbanner,
møya manns glede,
møya manns lyst.

Dette er et trylleformular. Skirne driver seid.

Han prøver ikke lenger å skremme eller overbevise. Ordene handler. Han maner henne opp på ørnetua, jager henne ut på landeveien og slenger henne fra seg i bånn på bøtta.

Hvem øvde seid?

Ofte omreisende spesialister. I hovedsak kvinner. Seid var umandig. Men når de mannlige virkemidlene bestikkelser og vold ikke fungerer så tyr også menn og guder til magi.

Når øvde de seid? Når noen hadde mistet noe. Når de hadde behov for å lese fremtiden. Forut for slag. I kjærlighetsaffærer.

Det kan altså hende at den sentrale delen av Skirnesmål er et gammelt trylleformular som ei omreisende volve har brukt for å hjelpe forsmådde friere.

Vi vet ikke om det fortsatt virker. Om noen skulle oppleve uventede endringer etter forestillingen oppfordres de til å søke profesjonell hjelp. Vi aner ikke hva vi driver med.